Øyen bedehus er revet

Øyen bedehus, mitt barndoms bedehus er revet.

Fylkesveien fra Halåsen via Vassgård til Øyen i Eide kommune har i høst endelig fått asfalt. I den forbindelse ble Øyen bedehus revet, det lå så tett inntil veikanten at det måtte bort.

Øyen bedehus var et lite, gammeldags og tungvint hus uten innlagt vann og toalett. Først bygd som hus for avholdslosjen, senere omgjort til bedehus. De eldre i bygda omtalte det alltid som «losjehuset».

Det har ikke vært i bruk siden 1980 tallet, og det var ikke noe tap for verken bygda eller misjonen at det nå ble revet, snarere tvert imot.  Kristnefolket i Eide kommue var langt forut for sin tid når de på 1980 tallet avviklet flere små lokale bedehus og samlet seg i fellesskapet på bedehuset i sentrum.

Et bedehus, en kirke eller et leirsted er ikke  hellig hus som må vernes for enhver pris til enhver tid. De mange bygninger som er reist og vigslet til Guds navn og ære er når alt kommer til alt praktiske redskap for evangeliet. Et bedehus som ikke lenger har en tjenlig funksjon som samlingspunkt, åndelig heim og misjonsstasjon i en bygd bør rives eller selges og ikke stå tomt og forfalle.

Likevel – det er mitt barndoms bedehus som nå er borte, og jeg har de siste dagene tenkt tilbake på de mange gode minner jeg har fra Øyen bedehus.

•  Her lærte jeg å lime ispinner og fikk min første diplom i  barne- og ungdomsforeningen «Fremmad»
• Her gikk jeg på søndagsskole og samlet mine gullstjerner og gullfisker
• Her lærte jeg å legge penger i kollekten, ofte langt mer enn det jeg fikk i lommepenger
• Her lærte jeg «Navnet Jesus» og «Den himmelske lovsang» – og jeg kjenner fremdeles den spesielle lukta fra ovnen hver gang jeg synger disse sangene
• Her lærte jeg de grunnleggende regler for juletregang –snu alltid etter to runder så ingen blir svimmel eller dårlig på juletrefest
• Her fikk jeg mitt første brutale møte med inflasjon og prisøkning, når et eple og en appelsin på juleauksjonen ti l Misjonsselskapet ble solgt for nesten hundre kroner
• Her forsto jeg at populærmusikk ikke var helt stuerent, når de som sang på den samme auksjonen slo til med «Det skal bli andre boller når papen kjem heim til jul» – og de vanligvis så milde ansiktene til de gamle på bedehuset ble veldig stramme
• Her skjønte jeg at ikke alle bør få lov til å spille orgel, da åpningssangen på tirsdag ble spilt så sakte av den tilreisende predikanten at den knapt var ferdig når møteuka ble avsluttet søndag kveld

Men først og fremst, det var på Øyen bedehus jeg lærte å bli glad i Jesus!

De som gikk i dette lille bedehuset sang, vitnet og snakket om Jesus på en slik måte at han ikke bare var personen på det store bildet på veggen, men han ble levende i mitt hjerte og mitt liv. Da gamle Birger reiste seg og leste fra sangboka at «Jesus tok all synd som sin, og derfor også min» (nr. 235) så visste jeg at dette var sant,  – og at det gjaldt meg.

Jeg er takknemlig til Gud for Øyen bedehus. Jeg takker for at jeg hadde en mor som tok meg med dit fra jeg var liten, og jeg takker for de menneskene jeg møtte der. Vanlige mennesker i en liten bygd som på en naturlig måte viste meg veien til Jesus.

Huset er borte, det samme er de fleste som gikk der i min barndom. Det er ikke bedehuset som gjør at jeg er en kristen i dag, men det Ordet som ble formidlet der gjennom tale, sang, samtale og vitnesbyrd. Mennesker og bedehus kommer og går, slekt følger slekters gang – men Jesus er den samme i går, i dag og til evig tid.

Arild Ove Halås – kretsleder Nordmøre og Romsdal Indremisjon  – ao.halaas@imf.no