Når bedehuset er urelevant

”Arbeidet på bedehuset er urelevant for oss”

Slik sa han det, en småbarnsfar og en brennende kristen som er aktivt med i leirarbeidet vårt. Men arbeidet på det lokale bedehuset hadde han og familien ikke noe forhold til.

Når brennende kristne opplever at det som skjer på bedehuset ikke angår de kan vi som indremisjon gjøre som vi ofte har gjort, løfte pekefingeren og fortelle hvor viktig det er at man er en del av vennesamfunnet.

Vi kan også fortelle om tidligere generasjoner hvor ektefeller gikk på bedehuset annenhver kveld mens den andre var hjemme og passet barna.

Jeg håper at vi i NRI velger en annen måte. At vi kan lytte til hvorfor unge kristne familier (og andre) opplever det tradisjonelle bedehusarbeidet som urelevant.

En hverdag med to voksne i fullt arbeid, overtid og lange arbeidsdager, barn i barnehage/skole og fritidsaktiviteter for barna nesten alle kvelder i uka. I tillegg tiden som går med til engasjement i skole, idrettslag, korps m.m. som krever sitt når barna engasjerer seg der.

De fleste kvelder er opptatt og man har verken har tid eller krefter til å gå på bedehuset. Lørdagen er eneste dagen til å gjøre noe i hus og hage og søndag er den ene dagen da familien kan gjøre noe sammen.

Når alle søndagsmøtene på bedehuset legges til søndag kveld er også disse samlingene uoppnåelige for en slik familie.

Vi må ta dette på alvor
Møteplanen for bedehuset må inneholde samlinger (i tillegg til de vanlige møtene) hvor både tidspunkt og innhold er lagt til rette for travle familier. Dette er resurssterke mennesker som ønsker å være en del av det kristne fellesskapet men som ofte blir utestengt på grunn av altfor tradisjonelle møteopplegg og møtetidspunkt.

Bygder som ligger flere mil fra hverandre bør med dagens kommunikasjon samarbeide om søndagssamlinger som møter denne generasjonens behov for kristent fellesskap og forkynnelse. Dette er noe av det viktigste vi som indremisjon har å gjøre ti år inn i det tredje årtusen.