Det kristne martyriet

”Martyriet var noe alle kristne måtte være forberedt på og som alle kristne så hen til med gru og glede”

Slik beskriver kirkehistoriker Ivar Welle situasjonen for de kristne som levde i martyrtiden fra år 100 e. Kr.

Under stadig økende forfølgelse vokste den kristne kirke hver dag.
Grunnen var kristne som trodde på og levde etter Guds ord, selv når det kostet alt. Det strammer seg til. Så langt i år har vi sett islams svøpe tydeligere i Norge enn noen gang før.

Barneombudet har uttalt at barn i ”vestlandske bedehusmiljø” får krenket sine rettigheter og sammenlignet deres situasjon med barn som tvinges til å gå med jihab.

Homobevegelsens iskalde inntoleranse har presset Stortinget til å stramme kraftig inn på ansettelsesfriheten for bla. kristne trossamfunn. Ute i verden har mange kristne blitt drept for sin tro hittil i år.

Det er bare et tidsspørsmål før også kristne i Norge må dø for Jesu skyld og slik få martyrkronen fra Herrens hånd. Samtidig er martyriet mer enn døden, det er å lide vondt for Jesu skyld uansett ytre form. Den som på skole og arbeidsplass spottes for sin tro bærer martyrkronen, Guds rikes største hedersbevisning.

Når indremisjonen latterliggjøres i media fordi våre ledere holder fast på Guds ord, er mitt martyrium å fortelle andre at jeg er medlem i indremisjonen.

Martyriet har ulike ytre former men rammer bare den som tar Guds ord på alvor i sitt liv. Kristne som tilpasser seg samtiden eller holder sin tro hemmelig vil aldri møte motgang for Jesu skyld. Så lenge Jesu venner lyder Gud mer enn mennesker, koste hva det koste vil, går Guds rike frem til seier.

Guds vilje må alltid være viktigere for meg enn min egen velvære.

”Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld”. Matt 5,10-11