Bedehus eller misjon?

Hva gjør vi når driften av bedehuset tar så mye tid, krefter og økonomi at det ikke er mye igjen til å drive misjon ?

Som vi melder i kommende nummer av Indremisjonsnytt (og også har skrevet om her på nettsiden) har NRI store økonomiske utfordringer. En av hovedgrunnene til dette er at foreningsgavene stadig går ned. I forbindelse med det ekstraordinære årsmøtet i oktober har kretsstyret prøvd å se på mange ulike sider ved misjonsøkonomien.

De lokale bedehusene er her en viktig brikke. En gang hadde vi rundt 150 bedehus i det som utgjør kretsen vår. På kontoret mitt på Frænabu henger det bilde av alle disse bedehusene. De vitner om en tid som var, hvor mye var annerledes enn i dag, ikke minst gjelder dette kommunikasjonsmessig.

I dag har vi arbeid i større eller mindre grad på ca. 45 bedehus.

Et bedehus skal  være et redskap for Guds rike.  Her skal Guds folk komme sammen og høre Guds ord, for så å gå styrket og utrustet ut som brennende vitner for Jesus i hverdagen. På bedehuset skal mennesker som ikke kjenner Jesus komme og få et møte med han.

Et bedehus som er mye i bruk forteller folk i bygda om et levende misjonsarbeid. Fremdeles er det slik at mange av våre bedehus er gode og tjenlige redskaper for evangeliet.

Men vi må også innrømme at det er en god del bedehus i vår krets som er blitt et hinder for misjonsarbeidet. Bedehuset fungerer i svært liten grad som et redskap for å fortelle videre historien om Jesus. Et bedehus som nesten alltid står tomt er ikke noe godt vitnesbyrd. Vi må ikke glemme at bedehuset som hus ikke er et mål i seg selv. Et bedehus (eller et leirsted) er bare tjenlig å bruke ressurser på så lenge det er et godt redskap for å forkynne evangeliet.

Det er mange følelser knyttet til det lokale bedehuset. Dette gjør at det ofte er vanskelig å tenke fremtidsrettet nok når vi snakker om hvordan vi skal nå folket vårt med evangeliet. Et bedehus er et vigslet gudshus, men det er likevel bare et vanlig hus. Vi kan ikke ta bedehuset med oss inn i evigheten. Det vi derimot kan ta med oss inn i evigheten er andre mennesker som vi fikk fortelle om Jesus.

Indremisjonen er eneeier av ca. 35 bedehus i vår krets. Hvert av disse husene koster i gjennomsnitt 25 000,- pr. år. I tillegg kommer vedlikehold, påbygg o.s.v. Dette betyr at de lokale indremisjonsforeningene i vår krets årlig samler inn mellom 850 000.- og 1 000 000,- til eiendommer og bygninger. Til sammenligning sendte de samme foreningene i fjor vel  650 000,- til evangelisering og misjonsarbeid.

Hvis bedehuset sjelden er i bruk bør vi våge å tenke på om det skal selges/avvikles for å  frigjøre midler til å vinne nye mennesker for Jesus. Det vil i noen tilfeller være langt gunstigere både økonomisk og misjonsstrategisk  å leie lokaler andre stede til å ha kristne samlinger enn å bruke store pengesummer på et bedehus som står tomt det meste av året.

Våger vi å ta samtalen om forholdet mellom å samle inn penger til misjonen og samle inn penger til bedehuset?

Det haster med å vinne mennesker for Jesus. Det er ikke bra hvis vi blir mer opptatt av – og må bruke mere tid på –  å vedlikeholde ett hus enn å drive misjonsarbeid.

Jeg er glad i bedehusene og i folkene som går der. Jeg ber og arbeider om at vi fremdeles må ha levende kristne fellesskap rundt om i byene og bygdene våre. Samtidig er det ikke noe mål i seg selv at disse fellesskapene må eie et eget bedehus.

Arild Ove Halås