Bønnen alle ber – men nesten ingen mener

Kan vi med hånden på hjertet si at vi mener det – når vi ber om at nye skal møte Jesus?

«Gud, send vekkelse over bygda vår!» Dette er sannsynligvis den bønnen flest kristne ber. Samtidig er det grunn til å spørre – mener vi det når vi ber om vekkelse?

Det er enkelt, ufarlig og uforpliktende når vi sitter trygt og godt hjemme i stua eller på bønnemøtet på bedehuset og ber om at folket i nærmiljøet må bli frelst (= at Gud må sende vekkelse). Etterpå kan vi fortsette livet vårt som før, og leve i troen på at vi har «nød for de ufrelste». Men det store spørsmålet er om vi virkelig mener og ønsker at naboene våre skal møte Jesus?

Ønsker vi (hvis vi skal være helt ærlig-)nye inn i fellesskapet på bedehuset? Det vil jo kreve at vi må snakke med (og invitere hjem på kvelds) mennesker vi ikke har nære relasjoner til fra før. Er det ikke mer behagelig for oss at de forblir utenfor, så kan vi fortsette å sitte innenfor å be intenst om at de skal møte Jesus?

Jeg vil i den forbindelse gi stor honør til to bedehusforsamlinger (det finnes sikkert flere). Både på Hjelset og i Vestnes har forsamlingen på bedehuset lagt ned mye arbeid i å knytt kontakter og ta seg av mange av våre nye landsmenn som har kommet til bygda gjennom bla. flyktningemottak. De har blitt inkludert, tatt i mot, vist omsorg, invitert hjem på besøk og gitt oppgaver i forsamlingen. Det har krevd mye innsats fra de «etablerte» kristne, men har stor verdi med tanke på Guds rike og evigheten.

Men ikke alle steder er det slik, desverre. Og man trenger ikke være flyktning fra et annet kontinent for å savne varmen fra den etablerte forsamlingen i kirken eller på bedehuset.

Det er et for eksempel et faktum at svært mange bibelgrupper ikke er villig å ta inn nye medlemmer. Begrunnelsen er vanligvis at gruppa har en viktig sosial faktor, derfor ønsker man ikke ny inn. Er det troverdig å sitte i en bibelgruppe å be om vekkelse når man samtidig ikke vil ta imot nye kristne i det samme fellesskapet. En venn av meg sier at det han la mest merke til hos de kristne før han selv møtte Jesus, var deres vennskap. Dette vennskapet ville han bli en del av. Men mange kristne vennefellesskap er ikke åpne for nye, men du verden hvor sterkt man innenfor det lukkede vennefellesskap ber om vekkelse.

Vi som var tilstede på søndag formiddag under årets kretsmøte for NRI fikk et kraftig og sterkt møte med Jesus. Han møtte oss og minnet oss på at det å bære noen til Jesus krever innsats fra den enkelte og fra et fellesskap. De fire som bar den lamme til Jesus hadde et felles ønske om at kameraten deres skulle møte Mesteren, og så var de i tillegg villige å gjøre en innsats. Selv om det både var anstrengende og flaut å rive opp naboens tak, gikk de i gang.

Bønn om at nye mennesker skal møte Jesus (= bønnen om vekkelse) er veldig viktig. Men det alene er ikke nok. Vi må også være villig å være med å bære, å ta vårt tak der Jesus viser oss at taket trengs.

Satt på spissen, så håper jeg at jeg aldri mer får høre bønnen «Gud send vekkelse til oss» verken fra meg selv eller andre. Isteden håper jeg å få høre mange ganger, både fra meg selv og andre bønnen «Herre, her er jeg, send meg». Eller for å si det med en gammel sang, «Bruk men nådefulle Frelser, som det her behager deg».

Da først ber vi sant og rett om vekkelse, for da stiller vi oss til disposisjon for Jesus og er villig til å la han få gjøre sin gjerning gjennom oss. Da blir det ikke lenger bønnen om vekkelse først og fremst en bønn som gjelder andre, da gjelder det meg, mitt liv og mitt forhold til Jesus.

«Her er jeg, sende meg»

Arild Ove Halås

ao.halaas@imf.no