Et viktig jubileum – Møte i Calmayergaten misjonshus

I januar er det 90 år siden 950 utsendinger fra hele Norge møttes til et historisk møte i et av de største bedehusene Norge har hatt.

Misjonshuset lå i Calmayergata i Oslo og er nå revet for lenge siden.

Ole Hallesby og Ludvig Hope var blant de ledende menn under dette møtet.
Bakgrunnen for møtet var uroen over den liberalteologiske utvikling i Den Norske Kirke og ønsket fra mange prester om det som ble kalt «samspill mellom rettninger». Det var (og er) en tanke om at ulike læresyn kan leve side om side i Den Norske Kirke og samarbeide fordi man er «enig om det mest vesentlige».

Calmayergatemøtet tok et kraftig oppgjør med denne tankegangen og vedtakene som der ble gjort kalles ofte for «Calmayergatelinja». For mange av misjonsorgansiasjonene har dette vært (og er) en linje vi følger og som har vært til stor styrke for Guds rike i Norge.

Det er en praktisk måte å komme tilrette med Guds ords fordømmelse av falsk lære (og falske lærere) som har vist seg både slitesterk og god.

I praksis betyr Calmayergatelinja for oss 90 år sendere at vi ikke ha frivillig samarbeid med liberale prester i Den Norske Kirke. Det betyr for det første at vi ikke deltar i deres gudstjenester (verken som privatpersoner eller som organisasjon).

For det andre betyr det at vi ikke bruker slike prester (eller predikanter) som talere i vår organisasjon. Vi slipper de ikke til på våre talestoler verken på våre leirsteder (heller ikke i lukkede utleiearrangement) eller våre bedehus.

Calmayergatemøtet drøftet mange ting (blant annet lovforslaget om opprettelse av Menighetsråd som ble vedtatt samme år) men det skal vi ikke komme inn på her.

90 års jubileet er en viktig påminnelse for oss at den samme kamp som våre fedre kjempet for å holde fast på Guds ord også må kjempes i dag. Vi må aldri godta at bibeltro kristendom kan leve side om side (på like vilkår) med liberal og bibelstridig teologi.

Vi må som indremisjon holde fast på Guds ord og trekke de praktiske konsekvenser av dette uansett hva det vil koste oss av vanry og inntektstap. Calmayergatelinja hjelper oss å trekke disse konsekvensene på en trygg og god måte.

Vi gjengir her noe av resulosjonen fra møtet i 1920 slik generalsekretær i Indremisjonsselskapet, Toralv Øberg løftet det frem i en bibeltime i 1961:

Har vi en svak kristneslekt i dag? Mange tror rett og  forkynner rett. De sier altså JA til Bibelen i en forstand. Men de vil ikke si NEI til vranglærerne som forkynner et ”annet evangelium”.

I 1920 sto misjonsfolket i Norge urokkelig fast på Ordets klippegrunn. Til vranglærerne sa de et nei som ga gjenlyd over hele landet. (Carl Meyergatemøtet). De liberale teologer søkte de positives anerkjennelse ved samarbeid.

For det er ikke nok for dem med Statens stempel, de må også bli kirkelig anerkjent. De har små utsikter til å øve noen større innflytelse dersom de ikke kan vinne de troendes anerkjennelse. Derfor er samarbeid en livsbetingelse for dem.

Motsigelser er de liberale lite redde for. Bare de kan møte de troende på samarbeidets felles plattform vinner de inngang.

Innstillingen til den apostoliske kristentro er vidt forskjellig hos de to retningene. Den ene forkaster Skriftens autoritet og setter menneskers meninger ved siden av Guds åpenbarte ord. Den andre deler kirkens gamle lære. De liberale søker å vinne anerkjennelse ved å innby til samarbeid med de troende. Det gjelder å få frem alt som er felles og få i stand et ”samspill mellom retninger”.

Selv om noe skiller, står vi likevel sammen på felles kristelig grunn hevdes det.   Så siterer Øberg fra resolusjonen fra Carl Meyergatemøtet:

”Vi lover for Guds ansikt at vi med hans Ånds bistand vil være tro mot den guddommelige åpenbaring som er oss overlevert fra fedrene og som vi ubeskåret og uforfalsket vil overgi til våre barn og de kommende slekter i Norge.  Det må derfor fylle oss med dyp smerte i denne tid å se bibeltro menn inngå frivillig samarbeid (understreket i orginalteksten) med dem som har brutt med Bibelens autoritet og innsatt menneskemeninger i Guds ords sted. Som valgte representanter for den frivillige kristelige virksomhet i Norge nedlegger vi en bestemt protest mot et sådant samarbeid, som kun tjener til å styrke den liberale teologis stilling og gi det utseende av at den er en med den gamle bibeltro kristelige retning likeverdig”

Slik var uttalen fra dette berømte møtet. Så avslutter Øberg slik:  De avviste ”et annet evangelium” og avviste alt frivillig samarbeid med vranglærerne. Hvordan er stillingen i dag?

All den tale vi hører om toleranse, fordragelighet og samarbeid har nok virket. Det finnes de som bøyer kne for tidens falske toleransekrav. De vil ikke si det bibelske nei til vranglæren, men storparten av misjonsfolket står fremdeles fast og vil stå vakt om Guds ord.

De som våger å si i fra blir ansett for å være sure fredsforstyrrere. Det får så være. Å svikte vår guddommelige arv og vår helligste overbevisning kan vi ikke. Vi må spørre oss selv:

”Er det mulig å beholde Guds velsignelse dersom vi bevist handler imot hans åpenbarte vilje i hans ord?”