Ta vare på hverandre!

Kretsformann Leif Harberg deler sine tanker om omsorg i vårt indremisjonsarbeid.

Indremisjonsforbundet er en svært løs organisasjon, de enkelte ledd, og foreninger, er selvstendige og kan bestemme hva som skal skje hos dem. Og denne oppbyggingen ser ut til å skulle fortsette i overskuelig framtid.

Men like fullt: Vi kan ikke bare sitte på hver vår tue, for vi kristne er søsken. Vi er søsken i Herren. Paulus bruker søsken-ordet svært mye. For ham er det en selvfølgelig tanke. Som i 1. Tessalonikerbrev 4,9: Om søskenkjærligheten trenger vi ikke skrive til dere. For dere har selv lært av Gud å elske hverandre.

Søsken velger vi ikke selv, familiesøsken må vi ta imot og leve med, uansett hvordan de ter seg.

Slik er det også med våre kristne brødre og søstre. De er våre søsken, uansett hva de kan finne på. Paulus instruerer oss likevel å få dem i tale om vi mener at de gjør urett eller er på ville veier.

Men først om fremst tenker jeg på den omsorg vi bør ha for våre søsken. Sitter vi hver på vår tue, i hver våre lille eller store forening og har nok med det? Eller tenker vi på naboforeningen, på den lille flokken der? Kan vi støtte dem, kan det også bli til berikelse for oss selv.

Jeg tenker på en menighet jeg har vært en del innom sammen med familien. Der har de til tider tatt seg på tak, at de hver søndag har konsentrert seg om å be for en nabomenighet om gangen, i stedet for på disse søndagene å be for egen virksomhet.

Da får de virkelig rettet tankene mot søsken,  mot noen som kanskje strever med liten tilslutning og stadig eldre forsamling.

Hva ville skje på våre kanter hvis vi på hvert møte samlet tanker og bønn om noen andre enn oss, om en naboforening, stor eller liten? Hva ville skje hvis den sterke og store foreningen ikke bare holdt seg i eget hus, men tok tid til «misjonsferder» til andre? Det ville vært givende for mange å kunne møte andre enn de man til vanlig vanker sammen med, og de som fikk besøk ville kunne få ny inspirasjon til å stå på.

Jesus har formanet oss om at vi skal elske hverandre. Og vi skal ha omsorg for hverandre. Vi er ett med Kristus, lemmer på en felles kropp, som det er beskrevet i 1. Korinterbrev  12:

Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.

 Det er omsorg i alle livets faser. Det er omsorg i kristenliv. Og i hverdagsliv. Slik Kjellaug Marie Bakke skriver i et dikt:

 Eg ville gjerne vera hos deg

når gleda bårar i bringa

rik og stor

berre vera hos deg

og få seie at eg er glad.

Eg ville gjerne vera hos deg

når det er mørkt og tungt,

når eg ikje veit mi arme råd

og ikkje ser kor eg skal stiga.

Berre vera hos deg

og få seie at eg er lei meg.

Eg kjenner meg stundom åleine,

men når eg veit at du er der

så er eg aldri einsam.

Det er einsemda som er vond.