Menighetsplanting og geografi

Avisa «Dagen» har de siste dagene hatt fokus på menighetsplanting i Norge. Kretslederen har i den forbindelse skrevet et debattinnlegg. Hvorfor planter «alle» menighet i Oslo, og ikke i Sogn eller på Nordmøre?

Dagen har satt et nyttig fokus på menighetsplanting. Norgeskartet over nye menigheter i «Velsignet helg» lørdag var oppmuntrende, men samtidig tankevekkende.

se artikkelen i Dagen her:

http://dagen.no//Nyheter//Innenriks/tabid/248/Default.aspx?ModuleId=76641&articleView=true

Kartet viser oss at nesten samtlige nye menigheter eller planlagte nyetableringer ligger i de områder av landet hvor det er mest kristent arbeid fra før.

Det er de store hvite flekkende på kartet som bør utfordre og bekymre oss. Det er (selvsagt) ikke planlagt eller plantet en ny menighet i Sogn og Fjordane, på Nordmøre eller det meste av Nord-Norge. Heller ikke i innlandet i Sør-Norge. Det virker som det er mest
behagelig å plante menigheter der det er flest fra før.

I mandagens avis påpekes det at det avgjørende for menighetsplanting er å finne nøkkelpersoner som kan skape engasjement rundt seg. Problemet synes å være at de fleste som har disse egenskapene ikke er villige til å flytte til de stedene som virkelig trenger at
det plantes nye menigheter. Det er lettere å plante en menighet i et område hvor man vet det bor mange kristne barnefamilier fra før.

I mange bygder i landet vårt er det snart ingen kristne barnefamilier igjen. De velger (forståelig nok) å flytte til byer og tettbygde strøk hvor det finnes gode kristne tilbud for dem og barna deres. Jeg har selv fått være med å bygge forsamling i en by og opplevd hvor kjærkomment og viktig det er at kristne barnefamilier flytter til byen. Jeg har stor forståelse for at man velger på den måten, men det har også en bakside.

Kristendommen i Norge  er i ferd med å bli et by- og tettstedfenomen. De få kristne familiene som fremdeles bor i bygdene våre har sjelden mulighet til å  være en del av et
kristent fellesskap der man møter andre i samme livssituasjon. Mange vurderer å
flytte, ikke minst for at barna skal ha en mulighet til å bli bevart hos Jesus når de vokser opp. Bygde-Norge er i ferd med å gå tapt for Jesus.

Vi trenger kristne familier som er villige å ofre så mye at de flytter (gjerne to og to) til utkantene for å drive teltmakermisjon. De fleste store by-menigheter har misjonsprosjekter i andre deler av verden, men ser ikke misjonsmarka som ligger rett utenfor bygrensa.

For eksempel så har Sogn og Fjordane Indremisjon i årevis jaktet på en «gründer-familie» som kan flytte til Sogn for å være med å styrke barne- og familiearbeidet. I Kristiansund er en liten forsamling av eldre mennesker villig til å lønne en person i lang tid fremover som «bymisjonær» fordi de ser behovet for å etablere en ny, ung ImF-forsamling. MEN – selvsagt flytter ingen kristne familier til Sogn eller til Nordmøre for å plante menighet eller drive barnearbeid.

Jeg tror Gud vil at folk i bygde-Norge skal bli frelst. Jeg tror han kaller personer til denne oppgaven. Jeg har fremdeles et lite håp om at noen kristne barnefamilier som er villige
til å bruke noen år av livet sitt på Nordmøre, i Sogn eller Nord-Norge for å være med å etablere kristne fellesskap.

Dette kan virke negativt og urettferdig mot de kristne barnefamiliene som av ulike grunner bor i byen. Vi trenger dere i byene og i min jobb opplever jeg hvor viktig det er å ha sterke
byforsamlinger i ImF. Men daglig står jeg ovenfor de utfordringene det skaper for Guds rike i Norge at bygdene våre nesten er tømt for kristne familier. Når de kristne som er igjen nærmer seg pensjonsalderen blir det kristne barne- og ungdomsarbeidet i bygda gradvis avviklet. Hvem skal da i fremtiden fortelle barna i bygdene våre om Jesus?

Jeg utfordrer også DAWN-Norge til å sette et enda større fokus på de store områdene i landet vårt som sårt trenger at det plantes menigheter, men hvor få eller ingen gjør det.