Plapper-mädchen

”… mange kristne trenger å ta seg kraftig sammen i forhold til løgn, baktalelse, sladder og ryktespredning…”

For en tid tilbake hørte jeg et tysk uttrykk «plapper-mädchen». Nå er jeg ikke sterk i tysk så jeg vet ikke engang om det er et offiselt tysk ord, men det var et treffende uttrykk. Jeg forsto at det var et nokså negativt ladet uttrykk om en jente (mädchen) som sprang rundt og sladret på noen andre (plapper). Uansett festet uttrykket seg hos meg -på norsk ville vi vel sagt «sladrehank» eller noe lignende.

Spørsmålet er om du og jeg er en slik plapper-mädchen? Vi vil selvsagt ikke være det, men hvordan opptrår vi når vi møter rykter og sladder.

Vi opplever ofte at noen (eller vi selv) forteller videre noe som er sagt om andre. Noen ganger er det sant, andre ganger kan det være ren løgn.

Vanligvis sjekker vi ikke så nøye hva som er sant og usant, det er mer interessant å fortelle det videre. Ikke i full offentlighet selvsagt, bare til noen få, fortrolig under fire øyne.

Ryktespredning er en farlig ting, og ekstra farlig når det gjelder enkeltpersoner. Et rykte kan aldri stanses eller trekkes tilbake. Det er gjort på et par sekunder å sette i gang et rykte, skadene kan ødelegge et helt liv.

Hvordan skal vi da opptre når noen forteller oss et rykte, enten det er sant eller usant?

• Det beste vi kan gjøre er å følge Paulus sitt eksempel. Han hadde fått høre rykter om stridigheter blant de kristne i Korint. Dette tar Paulus opp i 1. Korinterbrev. Når han gjør det er han åpen og tydelig på hvem som har fortalt han ryktene.

”Jeg har hørt fra Kloes folk..” sier han (1. Kor1,11).

Slik gikk han frem åpent og realt. Var ryktene falske måtte Kloes folk selv stå til rette for sin ryktespredning. Var ryktene sanne (noe de var) så måtte Kloes folk tåle å stå for det de hadde sagt, selv om noen ville mene at de hadde ”sladret” til Paulus.

• Når du møter et rykte eller noen som snakker negativt om andre må du si klart ifra at dette vil du fortelle til den personen som er omtalt i ryktet. Noe av det vanskeligste med å bli baktalt og løyet på er at den det gjelder sjelden vet om det, for ingen forteller det til han eller henne.
• Vær også tydelig på at du vil si ifra hvem du har hørt ryktet ifra. Du vil da ofte oppleve at den som fortalte ryktet får panikk og sier at ”du må ikke si at det var jeg som sa det”. Hvis du får den reaksjonen skal du gjøre som Martin Luther lærer oss i sin store katekisme når han foreleser om det 8. bud:

”dersom du da treffer en slik sladrehank som baktaler og bakvasker en annen skal du si ham imot like opp i ansiktet. Da vil han bli rød av skam. På den måten vil mange holde munn som ellers ville bringe et stakkars menneske i et vanrykte som det vanskelig kan komme ut av igjen. Et godt navn og rykte er lett å ta fra et menneske, men det er ikke lett å gi ham det igjen”.

Å spre rykter eller baktale andre er grove brudd på både det 7. og 8. bud.

Det 8. bud forbyr oss å si usant vitnesbyrd om vår neste. Ryktespredning og baktalelse er dessuten å stjele andres gode navn og rykte, og det 7. bud forbyr oss å stjele. Selv om ryktet er sant kan det likevel være synd mot Gud å fortelle det videre. Vi har lett for å sladre, mens det er vanskelig å si noe om Jesus.

Vi har alle ansvar for hva vi bruker munnen vår til. Ryktespredning og baktalelse er en synd som i likhet med all synd må bekjennes og gjøres opp. Men få synder kan få så grufulle konsekvenser for andre mennesker som det lille ryktet jeg brakte videre.

(NB: Dette stykket har tidligere stått som leder i Indremisjonsnytt for en tid tilbake – litt bearbeidet)