Evangelist eller festarrangør ?

I indremisjonen er vi flinke til å arrangere. Møter,
møteuker, fester, kretsmøte, påskemøte, leirer o.s.v. I løpet av et år
arrangerer vi hundrevis av møter i ulike fasonger og utgaver. Dette skal vi
være stolte av. Indremisjonens kjennetegn og hederstegn er at i alle våre
samlinger er forkynnelsen av Guds ord det mest sentrale. Andakten/talen hvor
Guds ord forkynnes er alltid hovedsaken i våre samlinger. Dette er i tråd med
Bibelens lære om at troen både skapes og næres ved og gjennom Guds ord. Selv om
det ikke står om møteuker og leirarbeid i Bibelen, er vi overbevist om at dette
er et nyttig og godt redskap for å fremme evangeliet.

Samtidig er det et tankekors at vi har så mye fokus på å
arrangere samlinger hvor vi inviterer folket INN. Jesus hadde mest fokus på å
sende disiplene sine UT dit hvor folket var. Jesus bygget seg verken bedehus
eller kirke, skole eller leirsted som base for sin virksomhet. Han møtte folket
der de var, ved brønnen, fiskebåten, på torget o.s.v.

Har vi de siste årene hatt så sterkt fokus på å arrangere,
at vi ikke lenger kan kalles evangelister (noe alle kristne skal være), men
står igjen som veldig dyktige festarrangører?

På forrige møte i kretsstyret ble det en samtale om dette i
forbindelse med høstens og neste års møteplan. Ingen av våre kretsarrangement
bærer nevneverdig preg av at vi setter fokus på å gå UT. Selv om vi vet at
samlingene gir nødvendig styrke og inspirasjon til å leve som en kristen i
hverdagen.

Som kretsleder fikk jeg konkret oppgaven med å fremme
forslag til styret om hvordan våre kretsarrangement i større grad skal være
preget av at vi sender folk ut. Jeg ønsker å invitere flere med meg i dette
tankearbeidet. Hvordan kan den enkelte indremisjonsmann/kvinne, lokalforeninger
og kretsen møte mennesker med budskapet om Jesus der de er i en tid hvor det
stort sett bare er de kristne som kommer til bedehuset?