Kveler vi nådegavene på bedehuset?
Den kristne forsamlingen skal være et sted hvor alle nådegaver (og alle som har nådegaver = alle Guds barn) er i funksjon slik Herren hadde tenkt.
En sunn kristen forsamling fremelsker derfor nådegavene.
Dette skjer ved at folk får lov å prøve å feile, mange blir utfordret på ulike oppgaver, det gis veiledning og det evalueres. Slik får den enkelte hjelp både fra Gud og mennesker til å finne sin plass og sine oppgaver i forsamlingen (og videre ut i hverdagen).
Rundt om i bedehusene våre finner vi forsamlinger som er varierende når det gjelder gjennomsnittsalder, arbeidsformer, størrelse o.s.v. Alle er likevel en del av Guds verdensvide forsamling (kirke). Derfor skal fokuset på den enkeltes nådegaver være like sterkt i en liten bedehusflokk på 5 som i en stor forsamling på 500.
Jeg er innom nokså mange av bedehusene våre hvert år og jeg registrerer stor variasjon når det gjelder nådegavenes plass og funksjon. Noen steder er indremisjonens møter med på å framelske nådegaver og utruste mennesker til å bli disipler. Men det finnes også (litt for mange) eksempler på at nådegavene kveles og holdes nede også i våre foreninger og lag.
3 symptomer på at nådegavene er i ferd med å kveles i bedehuset:
- Det er alltid (eller nesten alltid) den samme personen som leder og åpner møtet.
- Ordet blir aldri gitt fritt til frie vitnesbyrd.
- De som går i bedehuset blir aldri spurt av de som har ansvar hva de kan tenke seg å bidra med
3 symptomer på at nådegavene har gode vekstvilkår i bedehuset:
- Det blir ofte gitt anledning til frie vitnesbyrd
- Det er system og variasjon i hvem som leder og åpner møtene
- Det er fokus på at alle må få bidra, og fantasi når det gjelder å legge til rette for oppgaver den enkelte kan få Hvordan er det på ditt bedehus?
Våger vi å snakke om dette? Våger vi å sette fokus på det?
Ofte kan det være litt ekstra arbeid for en formann å spørre andre om å lede/åpne. Det er lettere å gjøre det selv. Da er det på tide å ta grep og delegere ansvar.
Fra kretsens side vil vi gjerne være med i slike prosesser med rådgivning og undervisning. Samtidig vet vi at noen steder er det ingen som vil ta på seg oppgaver, og bare en eller to sier ja. Da kan ikke de som sier ja lastes for at de andre begraver sine egne nådegaver.
Kanskje trenger din forsamling en «tilstandsrapport «for nådegavene fra noen som kan se det litt utenifra? Indremisjonen er en nådegavebevegelse. Hele vår identitet ligger i at vi dyrker frem hverandres nådegaver og at Den Hellige Ånd får lede oss til å ta disse i bruk. Da må ikke egoisme, latskap eller tankeløshet få kvele de gaver Ånden har gitt oss.
Hei, her er det bare å si Amen!
Dette er et tema jeg har tenkt litt på en stund: Hvordan fostre det profetiske i menigheten. Men dette gjelder ikke bare det profetiske, men også alle nådegavene som du er inne på. Så dette er et viktig tema å ta opp.
Vi må videre fra å «ikke hindre», til å fremelske og fostre nådegavene også. Da er det fint å ha trygge ledere som er med å hjelpe de andre frem på en kjærlig måte.
Så trengs også gaven til å skjelne i det åndelige, ikke bare mellom det ekte og det falske, men også mellom det umodne og unøyaktige, mellom modne forførere og velmenende sårede mennesker som prøver så godt de kan, mellom de som vandrer i en ekte salvelse og de som etterligner en større salvelsen enn det de egentlig er gitt. Og så ha visdom nok til å møte alle disse ulike menneskene som er på ulike nivåer på ulike måter, slik at de føler seg sett og akseptert og likt behandlet.
Jeg har fungert som lydtekniker i mange år i Storsalen Menighet, og i alle disse årene har jeg vert interessert i nådegavene (noen som sa åndelig teknologi?) og spesielt det profetiske.
Derfor gleder jeg meg over å kunne reise sammen men Utrustningssenteret 24/7 for å delta som medarbeider på seminarer (bl.a. i Ålesund-traktene) for å forløse og utruste mennesker til det Gud har kalt dem til. Det er så fantastisk hver gang å se mennesker bli forløst i fra det som holder dem nede og kveler dem, til å begynne å blomstre i Guds herlighet.
Gaver som er mer «naturlige» taes veldig godt imot i indremisjonen,sang,leding av møte,andsktsholder,styre medlem osv men går gaven og utrustningen på det mer overnaturlige som feks profetisk,syner,bedømming av ånder da er det straks vanskeligere å å bli tatt på alvor. Noen opplever dessverre å bli som et lem som kappes av og utstøtes . Med den smerten det medfører.Kanskje fordi de som er i lederskap ikke forstår dette selv? Dette medfører igjen at disse lemmene som kappes av må starte helt på nytt i en helt annen menighet. kanskje man forlater indremisjonen eller man sluttet å gå på Møter. Det alternative står alltid med åpne armer og der møter man kanskje den forståelse og kjærlighet man opplever som totalt fraværende i sin egen menighet.
Hei!
Jeg er redd du har rett i det du skriver, iallefall i alt for mange tilfeller. Mange av oss ønsker å jobbe for at alle nådegaver skal være akseptert og i bruk også i indremisjonen og på bedehuset. Jeg tror det har skjedd en god utvikling her men det kan nok være mye igjen å jobbe med. Frykten for at man i en del sammenhenger kanskje bruker de «overnaturlige» (som du kaller de) gavene (tungetale, profeti o.s.v.) på en måte vi ikke alltid har vært enige i, har desverre noen ganger ført til at disse gavene ikke har blitt brukt i det hele tatt. Takk for et godt innspill.
Er man i en menighet med et lederskap som ikke tar dette på rette måten så kommer man skjevt ut og man ønsker kanskje ikke lenger å være så frimodig. Et raust og inkluderende lederskap som er tydelig på at nådegavene er en ressurs,også den som er lydig å bære det frem,er viktig. Nådegavene er jo gitt til oppbyggelse av Kristi kropp,menigheten. For dette er noe man skal vokse i ,prøve seg frem i. Gå med babyskritt og ha lederskap som omsorgsfulle foreldre rundt seg,men som ogå kan vise,i kjærlighet og aldri Utstøte et lem,at dette man bærer frem ikke er på linje med Ordet. Dette siste er utrolig viktig,at det man driver med er på Linje med Guds ord. Mangler man dette siste så kan man ende opp i usunn karismatikk. Men kjærligheten må være der,inkluderende og støttende. Et lederskap har et vanvittig ansvar,derfor er det ikke for alle . Kanskje vi har litt for lett i å lage Styrer i indremisjonen,så dropper vi eldsterådet. Dette er et tap for den enkelte menighet. Litt sånn » dette året er det din tur til å sitte i Styre»…kanskje? Det finnes nok en menighet der så og si alle har sittet i Styre på et eller annet tidspunkt. Men samtidig ser ikke desse personene seg selv som kandidat for et eldsteråd. De praktisk anlagt,hvilket er flott og bra,men deler man åndelige opplevelser med de så kommer panikken. Nå er ikke alle slik ,og mange som sitter i Styrer rundt omkring er sikkert trygg på å være en kandidat som eldste,men dessverre får mange panikk og selv om de ikke ønsker å behandle en budbærer dårlig ,så blir det en forsvarsreaksjon. Dette forstår de ikke og ungår dette lemmet. lemmet føler seg forkastet og til bryderi,blir kanskje bitter og vil ikke ha noe mer med religion å gjøre. Så sitter man der og vips kommer man i kontakt med det alternative som inkluderer og vil ha en med. Så roter man seg inn i edderkoppnettet. Mange Har et Styre som er både praktisk og skal ta seg av den åndelige,vi er forskjellig utrustet,men takler man ikke det åndelige (overnaturlige gaver). da kan man spørre seg hva man egentlig gjør i et Styre . For et Styre skal være med på å utruste de hellige til tjeneste,ikke få folk til å slutte å gå i menigheten sin og slutte å bruke nådegavene.
Kan ogå legge til at det er slike ledere som du vi skulle hatt i hopetall! Som er åpne ,tydelig på Ordet og som vil . Takk for at du tok op dette emmet! Veldig,veldig viktig tema og problematikk.
Tusen takk igjen for viktige tanker (og noen gode ord i tillegg :-)). Senest i går kveld hadde jeg undervisning om nådegavene, og for meg er det viktig å utfordre de lokale fellesskapene våre (er jo da vanligvis i bedehus-land for min del) at ALLE må bli sett og få lov å ta i bruk sine nådegaver, uansett hva dette er. Fellesskapet trenger de. Så er det alltid en vei å gå, men jeg tror iallefall at undervisning, samtale, innspill m.m. iallefall kan gjøre ting bedre. Lykke til!