Et fritt og selvstendig lekmannsarbeid!

Vi oppfordrer alle våre lag og foreninger om å sette av en kveld til å samtale om disse tingene.

De siste ukenes debatt om bedehusdåp viser oss hvor viktig det er at vi er oppdatert på hva vi står for også i vårt kirkesyn.

Blankpuss prinsippene!

Indremisjonsforbundet (ImF) har alltid hevdet sin rett til å drive et fritt og selvstendig arbeid (med base i bedehuset) innenfor Den Norske Kirke. Flere andre organisasjoner har gjort det samme. ImF (tidligere het Det Vestlandske Indremisjonsforbund, DVI) har kjempet for denne livsviktige friheten fra før organisasjonen ble stiftet i 1898.

Tiden er overmoden for igjen å blankpusse våre viktigste ideal. Dette gjelder selve eksistensgrunnlaget for arbeidet vårt, og hver ny generasjon må tilegne seg denne livsviktige kunnskapen. Vi velger derfor å bruke en del plass i dette nummer av Indremisjonsnytt i håp om at det vil være til hjelp for å komme frem til et klart og tydelig «kirkesyn». Vi vil også hente frem en del sitat fra vår egne historie. God historiekunnskap er en nødvedig ballast for å drive et livskraftig indremisjonsarbeid inn i fremtiden.

I DVI sitt jubileumsskrift til 75 års jubileet i 1974 beskrives situasjonen først på 1960 tallet slik:

..»lekfolket sto ikke særlig sterkt ovenfor det press som på bred front gjorde seg gjeldende fra den kirkelige aktivitets side. Den radikale lekmannsbevegelsens våpen var rustet fordi den ikke hadde vært i bruk på flere årtier – ingen hadde for alvor utfordret den- og nå var det vokst opp en ny generasjon av indremisjonens barn som ikke på kropp og sjel hadde fått erfare at frihet koster kamp…den manglende beredskap var så meget mer farlig fordi det liberale skriftsynet strømmet inn i kirken gjennom mange kanaler»

«eit gjennomtenkt kirkesyn er sjeldan å finna mellom lekfolket i dag, til skam for oss seier eg det» Formann i DVI Johs. Hageseter i 1964

Det alminnelige prestedømmet – nådegaveprinsippet

Ut ifra Bibelen lærer vi at alle kristne er prester i den kristne kirke (det alminnelige prestedømmet). Ingen har et særlig embete i den kristne forsamling på grunn av utdannelse eller stilling. Det er de nådegaver og det kall Gud har gitt den enkelte som avgjør hvilken tjeneste han eller hun skal ha i forsamlingen. Det betyr ikke at vi nedvurderer utdannelse og kunnskap, tvert imot. Men en person som kun har grunnskole kan være like skikket til å være generalsekretær som den som har teologisk embetseksamen. Det er nådegaveutrustningen som er avgjørende, derfor er ImF en «nådegavebevegelse».

Rettelig kalt

«…i kirken bør ingen lære offentlig eller forvalte sakramentene uten å være rettelig kalt».

Det har alltid vært debatt om hva dette sitatet fra vår trosbekjennelse betyr. Vi er overbevist ut fra Bibelen at den er «rettelig kalt» som har fått et kall fra Gud bekreftet med et kall fra mennesker, lek som lærd. De som har den kristne forsamling sin tillit kan både forkynne Guds ord og forvalte sakramentene i visshet om at han er rettelig kalt. Et slikt syn omtales gjerne som et «lavkirkelig syn».

Motsatt mener mange bare den som er ordinert prest er rettelig kalt. I DNK legges ordinasjonen til grunn for sakramentforvaltningen. Dette kalles ofte et «høykirkelig syn». Konsekvensen blir at en ordinert prest anses som rettelig kalt uansett hva han lærer og slik har rett til å forvalte sakramentene, mens en kretsleder i ImF ikke anses for å være rettelig kalt fordi han ikke er presteordinert. Dette får selvsagt store konsekvenser for hvordan vi tenker om tilsyn og sakramentforvaltning.

Lekmannslinja

Alle som har et forhold til bedehuset og indremisjonen bør vite noe om hva som ligger i begrepet «lekmannslinja». Kort sagt betyr det at de kristne på bedehuset selv bestemmer over arbeidet der, og ikke den som til enhver tid er prest eller biskop.

I kirka men ikke under kirka

Indremisjonen har alltid vært en fri og selvstendig, evangelisk luthersk vekkelsesbevegelse som har definert sitt arbeid innenfor Den Norske Kirke. Vi har det samme læregrunnlag som DNK og har fått et kall fra Gud å drive misjon blant vårt eget folk. På vår misjonsmark er de aller fleste døpt og medlemmer i DNK, men mangler en levende tro på Jesus.

Arbeidet i DNK har på mange måter gått etter to spor.

1. Det ene er det arbeidet det som ligger under «embetet» og utføres i regi av prest, biskop, menighetsråd m.m. Alle døpte er i utgangspunktet medlemmer i DNK med full stemmerett og tilgang til de ulike verv. Dermed kan hvem som helst som er døpt utdanne seg til prest eller bli valgt inn i et menighetsråd og slik være med å bestemme form og innhold på kirkens arbeid.Noen steder er det de kristne som står i disse oppgavene til velsignelse for både kirka og folket. Men i stadig større grad har denne måten å legge opp arbeidet på ført til at mange som ikke hører Jesus til er med på å bestemme over kirkens arbeid. Dette har åpent mer og mer for bibelstridig teologi på de ulike plan i DNK.Årets kirkevalg vil gjøre dette enda tydeligere. Alle døpte som skal stemme til Stortingsvalget kan samtidig være med å avgjøre viktige lærespørsmål i DNK ved å stemme på kandidater til bispedømmeråd og kirkemøtet. Det er egentlig en håpløs ordning kristelig sett og fratar de troende innflytelsen på lære og eget arbeid.
2. Det andre har vært det frie og selvstendige arbeidet i bedehuset. Her kreves det personlig tro og bekjennelse av Jesus som Herre og Frelser for å være medlem og slik være med å lede arbeidet, ha stemmerett i viktige saker, få holde andakter, sitte i styret o.s.v. Slik er vi sikre på at det er Guds barn som leder det kristne arbeidet. Dermed har de troende selv kontroll på arbeidet og læren og arbeidet blir ikke preget av de strømninger som til enhver tid rører seg i samfunnet.

Slik har vi arbeidet innenfor DNK (i kirka) men vi har aldri lagt arbeidet vårt inn under kirka.

Jeg vil også understreke at arbeidet på bedehuset er et fullverdig arbeid innenfor DNK. Et møte på bedehuset er et like fullverdig arrangement i DNK som høymessa i domkirka, med den forskjell at biskop/prest ikke har tilsyn og kontroll med møtet på bedehuset.

ImF har et hefte som heter «Syn og rettningslinjer». Her står det følgende om vårt kirkesyn:

«Forbundet arbeider i DNK men ikkje under denne kyrkja. Med det er Forbundet ein fri og sjølvstendig organisasjon som ikkje har noko med det kyrkjelege embetet å gjera»

Embetet

Når vi snakker om «embetet» mener vi presten/biskopen. Vi snakker ikke om personen som er prest/biskop men om selve stillingen de har, presteembetet og bispeembetet.

I DNK er det slik at presten har tilsyn med arbeidet i soknet sitt i kraft av sitt embete, altså fordi han er prest. Over han står biskopen som gjennom sitt embete har det øverste ansvaret og tilsynet med alt arbeidet innenfor DNK i sitt bispedømme. Biskopen har det siste ord når det gjelder lærespørsmål uansett hvem som til enhver tid er biskop. I kraft av sin stilling har han (hun) ansvaret for DKN sitt arbeid ganske enkelt fordi at han bekler «embetet».

Ikke embetet – men innehaveren av embetet

I ImF forholder vi oss ikke til embetet. Vi er ikke likegyldig til hvem som er prest/biskop, men det betyr ingenting for vårt arbeid hvem som har disse embetene. Arbeidet i bedehuset er fritt og selvstendig og drives på samme måte uansett hvem som er biskop eller lokal prest.

I DVI sine første lover sto det slik:

«Forbundet vil i sin virksomhet så langt som mulig stille seg støttende og samarbeidende til innehaveren av det kirkelige embetet»

Dette betyr at vi forholder oss til personen som er prest/biskop (innehaveren av embetet). Noen prester kan vi ha åndelig fellesskap med fordi at de står på Guds ord og vår bekjennelse. Andre prester kan vi ikke ha slik tillit til. Det er altså person (innehaveren av embetet) sin lære som avgjør hvordan vi forholder oss til han.

Vi har selvsagt respekt for prestefunksjonen (embetet) i DNK. En prest har en unik mulighet til å forkynne evangeliet til mange mennesker gjennom sitt arbeide. Når presten står på Guds ords grunn kan han være et stort redskap i Guds hånd. Derfor vil vi støtte opp om våre troende prester, be for de og samarbeide med de der dette er mulig. Men presten er ikke en del av den kristne forsamlingen fordi han er prest, men fordi han evt. er en kristen som vi kan ha tillit til, en bror blant brødre. Det er heller ikke gitt at en kristen prest er mer skikket til å være leder i det kristne arbeidet enn en lek person.

Om dette skrev DVI sin første generalsekretær (og en av våre store ledere) Andreas Lavik følgende i Sambåndet i 1899 (språket er litt modernisert):

«Når vi ser alvorlig på disse forholdene må det sies at det blir mer enn betenkelig å skulle overgi indremisjonen i prestene og teologenes hender. Det må frarådes. Skulle vi gjøre det og rasjonalismen trenge inn også i indremisjonen slik den nå trenger inn blant teologene, da så det enda mørkere ut for vårt folk kristelig sett enn det allerede gjør»

Videre skriver han følgende om den kristne presten:

«Noe av det mest umodne og uforsiktige lekfolket kan gjøre er når de sier at vi har så god og troende en prest, la oss velge han som leder… Om en stund er denne presten borte og de får en ny av et ganske annet sinn og med andre meninger, men etter den ordning de selv har laget er også han selvskreven i ledelsen…Har man en prest i menigheten som vil arbeide sammen med lekfolket så støtt han, ta han med i arbeidet, velg han i styret hvis han er skikket til det og det vil være til velsignelse. Men, gå ikke for hans skyld bort og legg indremisjonen inn under embetet»

«der hvor ikke indremisjonsarbeidet ledes av indremisjonsvennene selv men legges inn under embetet, der synker det hen, der er det døende. Det gjentar seg stadig på ny»

Samtidig satte Lavik samarbeidet mellom lekfolket og presten høyt:

«Særlig velsignelse er det når presten og legmannen kan drage igjennom menigheten i inderlig samarbeid. Å for en vinning»

Jeg skulle ønske at flere av våre troende prester prioriterte å pleie fellesskap med kristnefolket på bedehuset. Vi har heldigvis prester som går på bedehuset, men det er dessverre et mindretall. Våre kristne prester har også et ansvar for å pleie god kontakt med de som samles i bedehuset.

De prester som vi ikke har tillit til, har vi heller ikke noe med å gjøre. Vi går ikke til deres gudstjenester, vi bruker de ikke som talere og gir de ikke tillitsverv i bedehuset. Det er tragisk hvis kristne på steder med en liberal prest går til gudstjeneste fordi «de må støtte presten sin». En kristen må aldri støtte presten bare fordi han er prest. En prest som fører vranglære skal ikke ha de kristne sin støtte og tillit (men skal ha vår omsorg og forbønn). I det øyeblikk en prest i DNK forlater Guds ord er han ikke lenger å betrakte som prest, men som en som urettmessig innehar det kirkelige embetet.

Tilsyn og hyrdeansvar

Det er ikke presten (embetet) som har tilsyn og åndelig ansvar (hyrdefunksjonen) med indremisjonsarbeidet. Presten kan mene hva han vil om vårt arbeid enten det er positivt eller negativt. Uansett fortsetter indremisjonsarbeidet under tilsyn av den kristne forsamlingen og dens rettelig kalte ledere.

I indremisjonen utføres tilsyn og hyrdefunksjon lokalt og sammen med kretsledelsen. NRI har lovfestet at tilsyn og hyrdefunksjonen utføres av kretslederen i samråd med kretsstyret og ImF sitt hyrderåd/generalsekretær. Slik har vi en ordnet tilsynsordning for vårt eget arbeid.

Skulle vi gitt dette tilsynsansvaret fra oss til «embetet» ville det vært den til enhver tid sittende biskop som avgjorde hvem som skulle tale på bedehuset. I praksis ville det før eller siden ført til at vi åpent forsamlingene våre også for de liberale strømninger som finnes i DNK. Det hadde betydd døden for alt bibeltro bedehusarbeid.

Sakramentforvaltning

Norsk lov ga lekfolket juridisk rett til å forrette sakramentene for snart hundre år siden, og Bibelen har alltid åpnet for det. Dermed har vi rett til å ha både dåp og nattverd i våre bedehus uten å spørre biskopen/presten (embetet) om lov på forhånd. Også her er det våre egne ledere som har det åndelige tilsynet. Både dåp og nattverd er fullverdige sakramenter uansett om de utføres i kirke eller bedehus eller om de forrettes av en prest eller en lekmann.

Hvorfor kirkemedlem – aktiv kirkemedlem?

Det varierer hvordan indremisjonsfolket sitt forhold er til DNK. Noen (stadig flere) velger av ulike grunner å melde seg ut. Den teologiske utvikling i DNK er en viktig årsak til dette. For disse har vi nå fått et kirkerettslig tilbud gjennom ImF-Trossamfunn. Andre (fremdeles de fleste) står som medlemmer i DNK, en viktig grunn til det er DNK sin bekjennelsesgrunn. Av disse går noen mye i kirka og lite på bedehuset mens andre går lite i kirka og mye i bedehuset. Siden ImF (og de andre misjonsorganisasjonene) sitt arbeid er et fullverdig arbeid innenfor DNK kan du være et svært aktivt kirkemedlem selv om du velger å ha hele ditt engasjement i bedehuset og arbeidet der.

Det er vår dype overbevisning at et fritt og selvstendig lekmannsarbeid (som ikke er underlagt det kirkelige embetet) fremdeles er til det beste for DNK, for landet vårt og for Guds rike også inn i fremtiden. Derfor må vi også vite hva vi står for når det gjelder kirkesyn.